Ervervede øyesykdommer (Serie: Øyesykdommer / del 3)

Ervervede øyesykdommer utvikler seg i løpet av hundens liv.  Fra et avlssynspunkt kan disse sykdommene være problematiske fordi hunden kan ha brakt anlegget videre før den selv fikk symptomer.

 Tekst: Ellen Bjerkås

En hund kan være ”frilyst” i flere år, for så å få en anmerkning på attesten. Plutselig har den fått en øyesykdom uten at den tidligere har hatt problemer. Dette er det man kaller en ervervet sykdom, en sykdom som gir symptomer en eller annen gang i løpet av hundens liv. I noen tilfeller kan det være en underliggende medfødt tilstand som ligger til grunn for sykdommen, med symptomer som utvikles senere. Derfor kan en hund ha vært frisk i mange år før symptomene plutselig er der. Har hunden vært brukt i avl kan disse sykdommene være en utfordring, siden hunden kan ha brakt anlegget videre før den selv ble syk.

På attesten er de arvelige sykdommene delt i to grupper; de medfødte står i kolonnen med diagnoser til venstre, mens sykdommene som viser seg senere i hundens liv står i den høyre kolonnen. For de ervervede sykdommene er attesten gyldig i ett år.

Entropion /ektropion/makroblefaron

Disse er betegnelser på unormale øyelokk. Men grensen mellom hva som er akseptabelt, om enn ikke ønskelig fra et sunnhetssynspunkt, for en hund av en gitt rase og hva som anses å være sykelig (patologisk) kan være flytende. Spesielt gjelder dette hunder av raser med ekstra lange øyelokk (for eksempel St.bernhardshund og blodhund), hunder med ekstra korte øyelokk (shar pei og chow chow) og hunder med øyelokk som ruller innover i øyekroken mot nesen (shih tzu og mops).

Ved entropion ruller øyelokket innover slik at pelsen gnir mot hornhinnen. Dette gjør vondt, og hunden vil holde øyet delvis lukket. I tillegg til smertene kan entropion også føre til at det utvikles sår i hornhinnen. Som oftest er det nedre øyelokk som er problematisk, men vi ser også at øvre øyelokk kan rulle innover. Tilstanden er ofte medfødt, men hos hunder med lange øyelokk kan vi se at entropion kan begynne å forårsake symptomer etter at hunden har hatt en smertefull øyelidelse av annen årsak. Entropion kan i mange tilfeller korrigeres kirurgisk. Det fjerner smertene, men betyr at defekten kan skjules.

Makroblefaron vil si at øyelokkene er for lange og kan rulle både innover (entropion) og utover (ektropion). Hvis øyelokkene ruller utover utsettes slimhinnen rundt øyet for vær og vind og blir kronisk irritert. Denne tilstanden kan også korrigeres kirurgisk, men ofte ser vi at misforholdet mellom øye og øyelokk er for stor til at vi får et vellykket resultat. Vellykket kirurgi kan imidlertid skjule defekten.

Distichiasis/ektopisk cilium

Distichiasis innebærer at hår vokser ut gjennom åpningene for talgkjertlene langs øyelokkskantene. Her skal det normalt ikke være noen hår. Man finner ett eller mange hår, de kan falle ut for så å vokse til igjen, og de er av varierende tykkelse og stivhet. Tynne, bløte hår gir ikke vesentlig ubehag, mens tykkere hår er irriterende og kan også forårsake sår i hornhinnene. Disse hårene kan fjernes ved ulike metoder, men det er alltid en viss gjenvekst. Derfor må prosedyren ofte gjentas. Et ektopisk cilium kommer også fra bunnen av en talgkjertel, men her svinger håret innover og kommer ut på innsiden av øyelokket. Et slikt stivt hår vil raspe opp og ned på hornhinnen når hunden blunker og forårsaker smertefulle hornhinnesår. Man kan operere bort dette håret slik at hunden ikke lenger har problemer. Men derved skjules defekten som forelå.

Corneadystrofi

Corneadystrofi inndeles etter hvor i hornhinnen (cornea) problemet sitter. Den vanligste formen skyldes en lokal ”stoffskifteforstyrrelse”, noe som fører til nedslag av hvite krystaller av fett eller kolesterol vanligvis midt på hornhinnen. Noen raser er mer disponert enn andre, men tilstanden ses hos hunder av alle raser. Hos siberian husky kan forandringene være mer uttalte og dekke store deler av synsfeltet. En type corneadystrofi som fører til skade i det aller innerste laget i hornhinnen – endoteldystrofi – fører til at hornhinnen tar opp væske og blir uklar. Dette ses først og fremst hos boston terrier, men også hos enkelte andre raser.

Katarakt (ikke medfødt)

Det er beskrevet mange årsaker til katarakt, og av og til kan det være vanskelig å avgjøre hvorvidt kataraktforandringer skyldes arv eller andre faktorer. Vi har imidlertid klare kriterier for når kataraktforandringer anses å være arvelige.

Arvelig katarakt klassifiseres ofte etter utbredelse i bakre polkatarakt som ligger i bakre del av linsen, fremre y-sømskatarakt som ligger foran i linsen, kortikal katarakt som finnes i ulike deler av linsen, nukleær katarakt som ligger i kjernen midt i linsen og skalt punktata-katarakt som viser seg som små fortetninger i linsekjernene. Ved total katarakt er hele linsen forandret og det er ikke lenger mulig å se inn på netthinnen.

Kataraktforandringer vurderes i utgangspunktet som arvelige, men med noen viktige unntak. Katarakt blir ikke vurdert som arvelig hvis det kan vises til en forutgående skade eller sykdom som kan ha forårsaket forandringene. Katarakt hos gamle hunder, såkalt senil katarakt, er vanlig og vurderes ikke som arvelig hvis forandringene utvikles på små hunder etter fylte 11 år, etter 9 år hos middelsstore hunder og etter 7 år hos store hunder. Men hvis ikke hunden har vært regelmessig øyelyst kan det være vanskelig å fastslå hvorvidt det dreier seg om arvelig eller senil katarakt. Man finner også av og til små kataraktforandringer i den ene av linsene. Da tilrås det at hunden blir undersøkt på nytt etter en gitt tid, vanligvis 6 eller 12 måneder, for å se om forandringene utvikler seg. I mellomtiden har hunden en attest der det er krysset av i rubrikken for ”Mistenkt”.

Linseluksasjon (primær)

Med begrepet linseluksasjon betegnes en forskyvning av linsen fra dens opprinnelige plassering i øyet. Ved total luksasjon kan linsen enten forskyves fremover og bli liggende foran regnbuehinnen bakover, eller bli sittende fast i pupillåpningen. Linseluksasjon hos hund kan klassifiseres som primær eller sekundær. Primær luksasjon, der ingen bakenforliggende øyesykdom kan identifiseres, er antatt å være forårsaket av at de tynne fibrene som holder linsen på plass i øyet har en medfødt defekt som gjør at de gradvis svekkes til de til slutt brister. Primære luksasjoner oppfattes som arvelige. Luksasjonen skjer hos middelaldrende hunder og er alltid dobbeltsidig, men luksasjonen kan variere tidsmessig fra det ene øyet til det andre. I tiden før linsen lukserer fullstendig vil det kunne ses tegn på at noe er galt; øyet kan være litt rødt, det lekker små mengder væske fra glasslegemet gjennom pupillåpningen frem under linsen og avstanden mellom hornhinne og regnbuehinne blir lengre enn normalt.

Retinal degenerasjon (PRA)

Progressiv retinal atrofi (PRA) er betegnelsen på en gruppe sykdommer som angriper synscellene i øynenes netthinner. I netthinnen er det to typer synsceller; stavene som er virksomme i under dårlige lysbetingelser, og tappene som er virksomme i dagslys og som dessuten har ansvar for fargesynet. Forandringene ved PRA kan skyldes at synscellene, stavene eller tappene, eller begge samtidig, er feilutviklet og aldri fungerer normalt. Men i de fleste tilfeller er det slik at synscellene i netthinnen i utgangspunktet er normalt utviklet og hunden har normalt syn, men på et tidspunkt skjer det en gradvis ødeleggelse av synscellene. Hva som starter prosessen er ikke fastslått, men flertallet av disse sykdommene er arvelig betinget.

Det finnes også sykdommer som først affiserer tappene som stimuleres i dagslys, og hundene er dagblinde. Dette ser vi ved arvelig dagblindhet hos strihåret dachs hvor det har vært gjort et omfattende forskningsarbeid i Norge, og også for eksempel hos langhåret dachs. Men som oftest vil stavene være de synscellene som først ødelegges. Derfor blir hunder med de fleste former for PRA først nattblinde, mens synet i dagslys fremdeles er normalt i et tidlig stadium av sykdommen. Eieren vil ofte merke at hunden blir mørkredd og at den kan ha problemer med å se når den går fra dagslys og inn i et dårlig opplyst rom. Siden stavene er i størst antall i utkanten av netthinnen, smalner synsfeltet inn og hunden får såkalt “tunnelsyn”. Det vil si at den ikke ser ting på sidene, men kan se rett framfor seg. Gradvis vil også tappene i netthinnen ødelegges. Derved forsvinner også dagsynet og hunden blir blind. På dette stadiet kan man se at det skinner kraftig refleks fra øyets bakgrunn på grunn av at netthinnen er blitt tynnere enn normalt. Begge øynene angripes samtidig og i samme grad. Sykdommen utvikles gradvis og er ikke smertefull. Det kan gå fra ett til flere år fra man merker de første symptomene på nedsatt mørkesyn til hunden er helt blind. Som følge av PRA utvikles ofte grå stær (katarakt) i linsene.

PRA nedarves hos de aller fleste affiserte hunderaser ved et vikende (recessivt) ikke kjønnsbundet gen, og genet for sykdom må derfor komme både fra moren og fra faren. Hos noen få raser er det imidlertid andre nedarvingsmønstre, kjønnsbundet hos samojed og siberian husky, autosomalt dominant hos dvergschnauzer (typeA) og mastiff-typene.

Annet

Her noteres ervervede arvelige sykdommer som ikke har egen rubrikk, for eksempel glaukom, spesielle typer cyster (væskefylte blærer) i regnbuehinnen, arvelig hornhinnebetennelse og RPE65 (medfødt stasjonær nattblindhet).

I tillegg til feltet for avkryssing av spesifikke sykdommer finnes det på attesten også et felt hvor man kan beskrive forandringer som man ikke er sikker på er arvelig betinget. Et eksempel på dette er vitreusdegenerasjon og -fremfall, det vil si ”oppløsning” og lekkasje av materiale fra glasslegemet som ligger mellom linse og netthinne, noe som forekommer hos mange små hunderaser.

Anbefalinger for avl

Attestene som brukes i Norge er kjent i de fleste europeiske land. All informasjon på attesten står skrevet på norsk og engelsk. Informasjon om øyelysingssystemet i Europa finnes på www.ecvo.org. Her gis det også en oversikt over ECVO-godkjente øyepanel i andre land. Hvis en hund eksporteres til et annet land, bør øyelysingsattesten følge med. Likeledes bør attesten følge med hunden hvis man importerer en øyelyst hund til Norge.

På grunnlag av funn under øyelysingen gis det anbefalinger for avl. Disse avlsanbefalingene er utarbeidet av gruppen av attestutstedere for arvelige øyesykdommer (”øyelyserne”) i Norge i samarbeid med den genetiske komitéen i ECVO og finnes på www.vetnett.no under ”Fag og utdanning”. Det finnes også link til denne siden via NKK’s hjemmeside under ”Helse”. Man bør imidlertid merke seg at avlsanbefalingene kun er anbefalinger. Øyelyserne har ingen hjemmel for å nekte avl på en hund selv om den har en alvorlig arvelig øyesykdom. Det står også raseklubbene fritt om de vil følge disse anbefalingene eller ikke. Og i mange tilfeller ser vi at raseklubbene tolker avlsanbefalingene på sin måte.

Hunden min har fått anmerkning på attesten – hva gjør jeg?

Gjennom informasjonen vedrørende de ulike sykdommene ser man at noen sykdommer fører til smerter og noen til blindhet. Men flere av de defektene som diagnostiseres vil ikke ha betydning for den aktuelle hundens livskvalitet. Det vil derfor være avhengig av hvilken sykdom som påvises hvordan eieren skal forholde seg. Veterinæren som øyelyser vil gi råd om dette i forbindelse med undersøkelsen av hunden.

Ellen Bjerkås er europeisk spesialt i øyesykdommer (Diplomate ECVO) og professor ved Institutt for sports- og familiedyrmedisin, Norges veterinærhøgskole.