Medfødte øyesykdommer (Serie: Øyesykdommer / del 2)

De arvelige øyesykdommene er delt i to grupper; de medførte og de som viser seg senere i hundens liv. Felles for de medfødte sykdommene er at de kan diagnostiseres tidlig. I utgangspunktet medfører de ikke smerter, men følgetilstandene kan være smertefulle.

Tekst: Ellen Bjerkås

På hundens øyeattest er det listet opp en rekke sykdommer. Noen kan ramme hunder av alle raser, mens andre er spesisfikke for én eller et fåtall raser. I tillegg er det rubrikker for ”annet”. Her føres det opp påviste sykdommer som er kjent hos den aktuelle rasen, men som ikke er spesifisert på attesten. Eksempler på dette er mangelfull utvikling av regnbuehinnen hos rottweiler, pigmentansamling og trykkstigning (glaukom) hos cairan terrier og mikroftalmi (øyet er for lite av størrelse) hos flere hunderaser.

De medfødte sykdommene i diagnosekolonnen til venstre på attesten. I kolonnen til høyre plasseres sykdommene som viser seg senere i hundens liv. For de medfødte sykdommene er det nok med én undersøkelse, mens for de ervervede er attesten kun gyldig i ett år.

Persisterende pupillmembran (PPM)

Persisterende pupillmembran (PPM) er  rester fra fosterstadiet av et nettverk av blodkar i fremre øyekammer. Dette nettverket skal normalt være forsvunnet kort tid etter at hunden har åpnet øynene, men i noen tilfeller ser vi restene av blodkar som tynne brune strenger inne i øyet foran regnbuehinnen. Disse kan strekke seg fra den ene siden av regnbuehinnen (iris) til den andre, de kan gå fra regnbuehinnen og feste seg på baksiden av hornhinnen eller fra regnbuehinnen og feste seg foran på linsen. Små forandringer affiserer ikke hunden i det hele tatt, mens store forandringer kan påvirke synet. Noen raser undersøkes spesifikt for PPM. Det gjelder først og fremst basenji, men man er oppmerksom på misdannelsen også hos petit basset griffon vendeen, chow chow, engelsk cocker spaniel, airdale terrier, welsh corgi og mastiff av ulike typer.

Persisterende hyperplastisk tunica vasculosa lentis / persisterende hyperplastisk primær vitreus (PHTVL/PHPV)

Denne tilstanden skyldes også at blodkar som er til stede og omslutter linsen mens øyet utvikles, ikke tilbakedannes normalt etter at hunder er født. Forandringene, som i hovedsak sitter på baksiden av linsen, graderes etter alvorlighetsgrad fra 1-6. Små forandringer påvirker ikke synet, mens store forandringer fører til at hunden får redusert syn eller blir blind. Siden lidelsen er medfødt, kan den diagnostiseres tidlig. Valpene kan undersøkes allerede fra syv til 7-8‑ukers alder.

PHTVL/PHPV ble først beskrevet hos dobermann, senere også hos staffordshire bull terrier og pinscher. Vi mistenker at denne misdannelsen også er arvelig betinget hos riesenschnauzer og king charles spaniel, og den ses sporadisk hos hunder også av andre raser. Hos dobermann regner man med dominant nedarving med ufullstendig penetrans. Heterozygote hunder (hunder som har ett defektgen og ett normalgen for sykdommen) har små forandringer, mens  de homozygote (hunder som har to defektgener for sykdommen) har mer uttalte forandringer. Hos øvrige raser er nedarvingsmønster ikke fastslått, men tilsvarende nedarving som hos dobermann er ikke usannsynlig.

Katarakt (medfødt)

Ordet katarakt kommer fra det greske katauraktos som betyr foss eller vannfall. En annen betegnelse er «grå stær» som kommer av det tyske ordet «starr» (= stiv). Katarakt defineres som enhver uklarhet i linsen, uansett årsak. Katarakter kan være medfødte eller de kan utvikles senere i hundens liv. Medfødte katarakter finner vi primært i de eldste delene av linsen, det vil si i kjernen i midten, men i blant kan hele linsen etter hvert blir forandret. Medfødt katarakt er vanlig hvis det foreligger misdannelser i øyet, først og fremst hvis øyet er mindre enn normalt (mikroftalmi). Ervervet katarakt vil bli mer utførlig omtalt senere.

Retinal dysplasi (RD)

Retinal dysplasi er en medfødt misdannelse i netthinnen. Cellelagene utvikles ikke normalt, men blir liggende kaotisk og uorganisert. Forandringene kan variere fra bare noen små misdannede områder, som ikke har noen betydning for hundens syn, til store misdannelser hvor hele netthinnen er feilutviklet og hunden er født blind. Avhengig av utbredelse av forandringene i netthinnen deles retinal dysplasi inn i (multi)fokal (flekkvis) RD, geografisk RD hvor større områder i netthinnen er misdannet og total RD hvor netthinnen ikke er festet på normal plass men flyter rundt bak i et blindt øye.  RD vil ikke øke i utbredelse etter hvert som hunden blir eldre, men det kan skje netthinneløsning og/eller blødninger i de misdannede partiene. Et problem man møter ved øyelysing er at små forandringer kan ”forsvinne”. Imidlertid vil dette ikke si at netthinnen blir normal, men netthinnen kan bli tynnere i de unormale områdene slik at vi ikke lenger kan se forandringene. RD-forandringer ser vi som oftest, men ikke alltid, i begge øyne, men utbredelsen av forandringer kan variere.

RD forekommer hos hunder av mange raser, med varierende alvorlighetsgrad. Graden av utbredelse avgjør hvorvidt hunden har synsproblemer. Dette avgjør også hvilke anbefalinger som gis for avl. Hos noen raser ser ikke forandringene ut til å føre til problemer, mens hos andre raser gir forandringene nedsatt syn eller blindhet.

En spesiell form for RD hos labrador retriever og samojed ses hos hunder som samtidig har dvergvekst og korte ben. Denne formen har vi ikke diagnostisert i Norge. Men rapporter om at kombinasjon av to labradorer med RD vil kunne gi avkom med slike defekter gjør at en slik avlskombinasjon ikke anbefales.

Hypoplasi av N.opticus/mikropapill

Synsinntrykkene fanges opp av netthinnen og går via tynne nervetråder på netthinneoverflaten til synspapillen hvor de samles og danner synsnerven. Nervus opticus er det latinske navnet på synsnerven som går fra øyet til hjernen. Synsnerven kan være misdannet, tynn og med for lavt antall nervetråder. Avhengig av alvorlighetsgraden på misdannelsen kan hunden ha nedsatt syn eller være helt blind på det syke øyet. Hvis misdannelsen bare angår den ene synsnerven har eier ofte ikke merket at hunden ser dårlig. Men vi har også tilfeller hvor begge synsnervene er misdannet. Hypoplasi av synsnerven kan opptre som eneste misdannelse eller sammen med andre misdannelser i øyet.

Collie eye anomaly (CEA)

Navnet på denne misdannelsen er misvisende fordi det også finnes tilsvarende sykdom hos hunder som ikke er av collie-raser. Men navnet er så godt innarbeidet at det nok er vanskelig å endre. Graden av øyeforandringer varierer fra små defekter uten betydning for hunden til store defekter med total blindhet på det ene eller begge øyne.

På øyeattestene deles CEA inn i CRD, colobom og komplikasjoner

CRD (chorioretinal dysplasi, av og til betegnet CH –choroidal hypoplasia) er den mildeste graden av øyeforandringer ved CEA og forekommer hos praktisk talt alle hunder med misdannelsen. Forandringene omfatter feilutvikling av i et område av årehinnen som gir blodkarforsyning til netthinnen, eventuelt også netthinnen i samme område. CRD er til stede ved fødselen og vil ikke øke i størrelse med alderen. Derimot kan forandringer som diagnostiseres hos hunder i 7-8 ukers alder maskeres ved nedslag av pigment når fargen i netthinnen skifter fra valpenes blåfiolette til voksen farge i 3-måneders alder. Denne tilstanden kalles populært for ”go normal”. Men hundene er ikke normale selv om det i praksis ikke vil være mulig å diagnostisere CRD på disse hundene ved senere undersøkelse.

Colobom er en defekt i synsnerven der denne går ut fra øyet. Små colobomer gir ikke nevneverdige synsproblemer for hunden, men de større vil kunne føre til nedsatt syn eller blindhet. Spesielt hos små valper kan små colobomer være vanskelig å diagnostisere. Derfor anbefales gjentatt eksaminering av voksne hunder som skal brukes i avl. Store colobomer kan også føre til komplikasjoner i form av netthinneløsning eller blødning i øyet.

Netthinneløsning som en komplikasjon til CEA forårsaker nedsatt syn eller blindhet. Netthinnen kan enten løsne i et avgrenset område, eller netthinnen rives løs langs kanten og blir hengende og flagre inne i øyet, bare festet rundt synsnerven. En løsnet netthinne får ikke den nødvendige blodtilførselen, og derfor vil synscellene ødelegges etter kort tid. Valper kan være født med netthinneløsning, og derved være blinde på det affiserte øyet. Netthinnen kan også løsne spontant hos voksne dyr. Dette vil i så fall oftest skje i løpet av hundens to første leveår.

Blødning i øyet kan også ses som en komplikasjon til CEA. Graden av blodfylde kan variere, men blodet vil som regel ikke kunne forsvinne totalt igjen hvis blødning først er oppstått. Imidlertid vil blødningen som regel ikke føre til trykkstigning i øyet, og tilstanden er derfor ikke smertefull for hunden utover den synspåvirkningen som foreligger.

CEA er en vanlig øyesykdom. I Norge diagnostiseres mildeste grad av CEA hos omtrent halvparten av de collievalpene som undersøkes. Frekvensen er noe lavere hos shetland sheepdog. Sykdommen nedarves gjennom et samspill av flere gener. Det finnes nå en gentest for CEA, men den tester bare for den mildeste formen av sykdommen (CRD) og ikke for colobom i synsnerven.

L. pectinatum abnormalitet

Forkortelsen betegner misdannelse i det båndet (pektinatligamentet) som spenner over avløpsvinkelen for væske fra øyet. Forandringene diagnostiseres ved hjelp av gonioskopi. Misdannelse i avløpsvinkelen har sammenheng med utvikling av glaukom (”grønn stær”) hos flere hunderaser, for eksempel engelsk og welsh springer spaniel, flat coated retriever og leonberger, og vi ser flere hunder med misdannet pektinatligament i familier hvor det har forekommet glaukom hos noen hunder enn hos familier som ikke er belastet med glaukom. Men det er dessverre ikke så enkelt at man ut fra å se på vinkelen kan se hvorvidt en enkelt hund selv vil få glaukom eller vil kunne gi avkom med sykdommen. Dessuten finnes det glaukomtyper som ikke har sammenheng med dysplasi av pektinatligamentet og hvor gonioskopi derfor ikke har noen verdi. Det viktigste eksemplet på dette i Norge er norsk elghund.

Annet

Her noteres medfødte arvelige sykdommer som ikke har egen rubrikk, for eksempel irishypoplasi og iriscolobom (misdannelser i regnbuehinnen), manglende tårepunkt og ulike typer medfødte netthinnesykdommer. Disse kan imidlertid være vanskelig å skille fra PRA-sykdommene (se neste del av artikkelserien) hvis de diagnostiseres første gang hos voksne dyr.

Ellen Bjerkås er europeisk spesialist i øyesykdommer (Diplomate ECVO) og professor ved Institutt for sports- og familiedyrmedisin, Norges veterinærhøgskole.

I neste utgave av Hundesport fortsetter hennes artikkelserie om øyelysing. Da med fokus på ervervede øyesykdommer – sykdommer som viser seg en eller annen gang i løpet av hundens liv.